Sammendrag
En kvinne mente hun var forskjellsbehandlet på grunn av graviditet ved tilsetting av førstekonsulenter i faste stillinger.
Kvinnen ble rangert bak en kollega hun hadde blitt rangert foran ved tilsetting av vikariatstillinger 9 måneder tidligere.
Nemnda understreket at forbudet mot graviditetsdiskriminering gjelder hele ansettelsesprosessen, ikke bare det endelige valget av hvem som skal tilsettes.
Det var på det rene at klagers leder, som var med i tilsettingsrådet, kjente til klagers graviditet. Lederen var en av to som endret innstillingsrekkefølge til kvinnens ugunst. Søkerne var de samme, søknadsteksten identisk og de samme personene ble innstilt som de tre første i begge prosessene. Det hadde ikke skjedd endring i de aktuelle søkernes formelle kompetanse mellom første og siste utlysning.
Nemnda mente forelå omstendigheter som ga grunn til å tro at graviditeten og fødselspermisjonen hadde vært vektlagt i forbindelse med tilsettingen. Bevisbyrden etter likestillingsloven § 16 gikk dermed over på arbeidsgiver.
Nemndas flertall (4) mente at arbeidsgiver under noe tvil hadde sannsynliggjort at klagers graviditet ikke hadde noen betydning ved innstillingsrekkefølgen.
Arbeidsgiver hadde behov for å endre kompetanseprofilen på sine ansatte. Dette ble blant annet støttet av at utlysningsteksten var endret de siste årene samt politiske signaler fra eier om at kriminalomsorgen skulle prioritere arbeid blant unge kriminelle.
Søkeren som ble rangert foran klager ved tilsetting i de faste stillingene, hadde den ønskede kompetanse.
Nemndas flertall fant ingen grunn til å tvile på troverdigheten i leder av tilsettingsrådet sin forklaring om at klagers graviditet verken var kjent for ham eller var et tema i forbindelse med tilsettingene.
Nemndas mindretall (1) viste til at noen av dem som la premissene for innstillingen, kjente til graviditeten. Det kunne dermed ikke ses bort fra at graviditeten hadde hatt betydning for at innstillingsrekkefølgen ble endret.
Skriv ut denne siden
