Sak 18/2007, uttalelse

Likestillingsloven § 3 setter til side deler av forskrift om arbeidsmarkedstiltak § 10-2. Ulovlig å stoppe ventestønad til kvinne som hadde vært sykmeldt på grunn av svangerskap i tidligere arbeidsforhold. NAV omgjorde vedtaket om stans i kvinnens ventestønad. Arbeids- og inkluderingsdepartementet arbeider med generelle endringer i lovverket.

 Last ned som word

 Last ned som pdf

Sammendrag

Ventestønad er en ytelse til langtidsledige som har brukt opp sin rett til dagpenger og som ikke er i arbeidsmarkedstiltak. Vilkårene for ytelsen står i forskrift om arbeidsmarkedstiltak § 10-2.

En kvinne fikk innvilget ventestønad etter to år med dagpenger. Da NAV fant ut at hun hadde vært i fødselspermisjon og sykemeldt forut for dagpengeperioden, ble ventestønaden stoppet. Sykemeldingen skyldtes svangerskapet. Hennes arbeidssituasjon med tunge løft og skiftarbeid med blant annet nattskift, var uegnet for kvinner i slutten av svangerskapet.

Nemnda bygget på sin behandling på tidligere sak 16/2006. I den saken mente Nemnda at forskrift om arbeidsmarkedstiltak § 10-2, isolert sett, syntes å være i strid med likestillingsloven § 3, når det gjaldt fødselspermisjon og svangerskapsrelatert fravær som er knyttet til et arbeidsforhold.

Nemnda viste til at kvinner kan komme i en dårligere stilling når de ikke får medregnet alle perioder med foreldrepermisjon og svangerskapsrelatert fravær i grunnlaget for ventestønad. Det samme gjelder menn i forhold til foreldrepermisjon. Personer som ikke føder eller tar foreldrepermisjon får medregnet hele den perioden de er i et arbeidsforhold, og stiller dermed sterkere hvis de senere skal søke om ventestønad.

Unntaksreglene i likestillingsloven § 3 fjerde ledd og den ulovfestede unntaksadgangen ved direkte forskjellsbehandling kom ikke til anvendelse.

Klager i sak 16/2006 ville uansett ikke hatt lang nok arbeidstilknytning til å oppfylle vilkårene. Nemnda tok derfor ikke stilling til om likestillingsloven satte til side de aktuelle vilkårene for ventelønn.

I den aktuelle saken stilte det seg annerledes. Det var klart at klager hadde beholdt ventestønaden dersom all svangerskaps- og fødselsrelatert fravær fra arbeidsforholdet hadde blitt regnet med.

Nemnda gikk gjennom forarbeidene til arbeidsmarkedsloven § 13, som er hjemmelen for forskriftens regler om ventestønad. Konklusjonen var at lovgiver ikke hadde gitt departementet kompetanse til å gi forskrifter som setter til side de relevante bestemmelsene i likestillingsloven.

Nemnda fant derfor at likestillingsloven § 3 går foran forskriftens vilkår for ventestønad. NAV sin unnlatelse av å medregne svangerskaps- og fødselsrelatert fravær fra et arbeidsforhold var dermed ulovlig etter norsk lov.

Nemndas uttalelse var enstemmig.