Sammendrag
En kvinnelig ansatt i et vikarbyrå ble gitt oppdrag i en meieribedrift. Midt i oppdraget ble hun 50 % sykmeldt på grunn av graviditet. På grunn av sykmeldingen ble oppdraget sagt opp. Kvinnen beholdt imidlertid lønn og ansettelsesforhold i vikarbyrået ut oppdragstiden.
Nemnda vurderte om kvinnen var blitt forskjellsbehandlet i strid med graviditetsvernet i likestillingsloven § 3.
Innledningsvis understreket Nemnda at også forskjellsbehandling på grunn av fravær som igjen er begrunnet i graviditet eller fødsel rammes av forbudet i § 3 andre ledd nr. 2.
Videre ble det vist til at likestillingsloven stiller vilkår om at den gravide kvinnen settes i en dårligere stilling. I denne forbindelse tok Nemnda utgangspunkt i en objektiv målestokk. Det må legges vekt på hva som vanligvis vil regnes som negative endringer. Det ble vist til Nemndas saker 7/2006 og 22/2006.
Nemnda la til grunn at vikarbyrået ville forsøke å finne annet arbeid til den gravide kvinnen. Dette ville bestå av arbeid hos en annen oppdragsgiver eller arbeid internt hos vikarbyrået.
Flertallet (3) mente at kvinnen ikke kom i en dårligere stilling etter at oppdraget hos meieribedriften ble avsluttet. Flertallet viste særlig til at hun beholdt samme arbeidsgiver og de samme økonomiske ytelsene. Flertallet la også vekt på at kvinnen hadde fått oppdraget gjennom ansettelse i et vikarbyrå. Et særpreg ved denne typen arbeidsforhold er forholdsvis hyppig skifte av oppdrag og arbeidssted. Hun kunne ikke ha den samme forventningen om stabilt arbeidssted som personer med et direkte arbeidstakerforhold til meieribedriften.
Flertallet kommer dermed til at verken meieribedriften eller vikarbyrået hadde handlet i strid med likestillingsloven.
Nemndas mindretall (2) mente avslutningen av oppdraget var egnet til å stille kvinnen i en dårligere stilling enn hun ville vært uten graviditeten. Bortfall av oppdraget gjorde at hun ikke var sikret likeverdige arbeidsoppgaver som ga samme yrkeserfaring. Kompetanseheving gjennom relevant yrkeserfaring er en viktig motivasjon for å gå inn i denne typen arbeidsforhold. Selv om arbeidsleie innebærer en risiko for å måtte skifte oppdrag, setter diskrimineringsvernet begrensninger for hva som kan utløse et oppdragsskifte.
Mindretallet fant derfor at kvinnen hadde blitt forskjellsbehandlet i strid med likestillingsloven.
En samlet Nemnd understreket at graviditetsvernet i likestillingsloven § 3 gjelder alle typer handlinger, uansett om det er arbeidsgiver eller andre som står bak handlingen.
Nemnda understreker også at det avtalerettslige forholdet mellom vikarbyrået og oppdragsgiver ikke setter til side ansvaret etter likestillingsloven.
Skriv ut denne siden
