Sak 33/2009, uttalelse

Forsvarsdepartementet handlet i strid med likestillingsloven § 3 ved utnevnelse av leder i Forsvaret.

 Last ned som word

 Last ned som pdf

Sammendrag

En mann mente han hadde blitt forskjellsbehandlet på grunn av kjønn da han ikke fikk en lederstilling i Forsvaret. Han mente at han var klart bedre kvalifisert til den aktuelle stillingen enn kvinnen som fikk den. Det var derfor ikke var grunnlag for positiv særbehandling etter likestillingsloven § 3a. Han viste blant annet til at han hadde blitt innstilt som nr. 1 til stillingen av Forsvarssjefen, og at kvinnen som fikk stillingen ikke var blant de tre personene Forsvarssjefen hadde innstilt.

Departementet mente kvinnen som fikk stillingen var tilnærmet likt kvalifisert som klager, og at det var grunnlag for positiv særbehandling.

Nemnda vurderte om reglene om positiv særbehandling i likestillingslovens § 3a kom til anvendelse. I den forbindelse gjennomgikk Nemnda relevante lovforarbeider og relevant praksis fra EF- og EFTA-domstolen. 

Videre viste Nemnda til at departementet hadde bevisbyrden for at de faktiske forholdene oppfylte vilkårene for positiv særbehandling i likestillingsloven § 3a, jf. lovens § 16.

Nemnda viste til at kvinner er sterkt underrepresentert i den aktuelle yrkesgruppen. Kvinnen som fikk stillingen var den første kvinnen på dette gradsnivået i Forsvaret, av totalt 23. Vilkåret om at det kjønn som kan særbehandles må være underrepresentert, var dermed oppfylt.

Nemndas flertall (3) mente at departementet ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at de to søkernes samlede kvalifikasjoner var tilnærmet like. Vilkårene for positiv særbehandling var ikke oppfylt, og utnevnelsen av kvinnen var således i strid med likestillingsloven § 3.

Flertallet viste særlig til at klager hadde et høyere utdanningsnivå enn kvinnen som ble utnevnt, og at klager i likhet med kvinnen hadde god kjennskap til det området i Forsvaret lederstillingen gjaldt. Videre hadde klager betydelig bredere og mer omfattende bakgrunn fra ulike nivåer både innen operativ tjeneste og stabstjeneste enn kvinnen. Klager hadde også vesentlig mer ledererfaring enn kvinnen som ble utnevnt, noe som etter flertallets mening ga ham et fortrinn foran henne.

Mindretallet (2) mente at departementet i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at de to søkernes samlede kvalifikasjoner var tilnærmet like. Vilkårene for positiv særbehandling var dermed oppfylt.

Nemndas uttalelse ble gitt under dissens (3-2).