Sammendrag
En kvinne mente hun hadde blitt permittert fordi hun var kvinne og alenemor. Arbeidsgiver hevdet permitteringen ble gjort ut fra en totalvurdering. De viste til klagers manglende produktivitet og initiativ i jobbsituasjonen. Ut fra driftshensyn så bedriften seg best tjent med at klager ble permittert.
Nemnda vurderte saken etter reglene om forskjellsbehandling på grunn av kjønn i likestillingsloven § 4 andre ledd, jf. § 3.
Klager var den eneste kvinnelige ansatte i bedriften. Hun var videre den eneste ansatte som ble permittert. Kvinnen hadde også lengre ansiennitet enn tre av hennes mannlige kolleger som ikke ble permittert. Nemnda viste til at hovedregelen er at ansiennitetsprinsippet skal legges til grunn ved permitteringer. På denne bakgrunn mente Nemnda det forelå omstendigheter som ga grunn til å tro at klagers kjønn ble vektlagt til hennes ugunst i forbindelse med permitteringen.
Nemnda la til grunn at arbeidsgiver hadde saklig grunn til å fravike ansiennitetsprinsippet i forhold til to av kvinnens mannlige kolleger. Disse var, i motsetning til kvinnen, kvalifiserte til å kjøre betongpumpe.
Nemnda fant ikke at arbeidsgiver tilstrekkelig hadde sannsynliggjort at det kun var andre forhold enn kjønn som var årsaken til at kvinnen, og ikke den tredje av hennes mannlige kolleger, ble permittert. Både kvinnen og mannen hadde forholdsvis kort ansiennitet i bedriften da permitteringen skjedde: Kvinnen hadde arbeidet i bedriften i to år og ni måneder, mannen i ett år og tre måneder.
Selv om kort ansiennitet i alminnelighet vil ha mindre vekt enn mer langvarig tjenestetid ved vurderingen av hvilke arbeidstakere som skal permitteres, framgår det av Arbeidsrettens praksis at den relative forskjellen i tjenestetid mellom den permitterte og den ikke-permitterte er relevant i vurderingen av om det foreligger saklig grunn for fravikelse av ansiennitetsprinsippet. Kvinnens ett og et halvt år lengre ansiennitet enn mannen måtte anses markant lengre, sett i sammenheng med den forholdsvis korte tjenestetiden begge hadde i bedriften da permitteringen skjedde.
Nemnda fant ikke at arbeidsgiver tilstrekkelig hadde godtgjort at kvinnen hadde lavere produktivitet og at hun viste mindre initiativ i arbeidssituasjonen enn mannen. Arbeidsgivers argumentasjon var lite konkretisert, og det var ikke framlagt noen samtidig og etterprøvbar dokumentasjon som underbygget påstanden.
Bedriften handlet dermed i strid med likestillingsloven § 4 andre ledd, jf. § 3, ved permitteringen av kvinnen.
Nemndas vedtak var enstemmig.
Skriv ut denne siden
