Sak 42/2009 Vedtak

Fredrikstad kommunes avlønning av en kvinnelig SFO-leder var i strid med likestillingsloven. Sammenligning med fem mannlige arbeidsledere på teknisk sektor i kommunen etter likestillingsloven § 5 og § 3. Dissens med 4 – 1.

 Last ned som word

 Last ned som pdf

Sammendrag

Kvinnelige SFO-leder krevde tilsvarende lønn som fem arbeidsledere. Alle seks var tilsatt i Fredrikstad kommune.

Ved vurderingen av om arbeidet hadde lik verdi delte Nemnda seg i et flertall og et mindretall. Nemndas flertall (fire medlemmer) mente at arbeidet som lå til stillingen som SFO-leder hadde lik verdi med arbeidet til de aktuelle arbeidslederne. Grunnlaget for vurderingen var en helhetsvurdering av stillingene mht kompetansekrav, ansvar og ledelsesaspektet ved stillingene.

Det ble av Nemndas flertall blant annet vist til at de reelle kompetansekravene for SFO-lederene var høyere. Videre befant begge typer stillinger seg på samme organisasjonsmessige nivå i kommunen.

Samtlige stillinger hadde ulikt ledelsesansvar som ma. innebar ulik grad av personalledelse og arbeidsledelse; ved at noen ledet mange ansatte mens andre ikke hadde personalansvar eller annet ledelsesansvar for ansatte. Det var også tillagt ulikt ansvar mht. økonomi- og budsjettansvar. Hovedforskjellen mellom SFO-leder og arbeidslederne er at førstnevntes ledelsesansvar er knyttet til arbeidsledelse av ansatte og overordnet ansvar for mer enn 100 barn. For arbeidslederne er ledelsesansvaret knyttet til organisering av fysiske/tekniske operasjoner som også inkluderer ledelse av fagarbeidere.

Nemnda viste til at ett av formålene med likelønnsbestemmelsen og arbeidsvurderingen er å oppjustere typiske kvinneyrker, og at ansvar for mennesker derfor bør tillegges samme vekt som ansvar for materielle verdier.

Mindretallet (ett medlem) sluttet seg til flertallets vurdering av kompetansekrav og organisasjonsmessig nivå, men vurderte det slik at arbeidslederne hadde et mer omfattende personalansvar enn SFO-lederen.  Herunder at kommunen også kan bruke lønn som et lovlig virkemiddel for at ledere skal ta på seg personalansvar.  

Nemnda fant at lønnsforskjellene ikke var begrunnet i kjønn, men i andre forhold. Nemnda viste imidlertid til at tilsynelatende kjønnsnøytrale normer for lønnsfastsettelse også kan være i strid med forbudet mot indirekte diskriminering etter likestillingsloven § 3 tredje ledd.

Ettersom SFO-leder var en kvinnedominert gruppe og arbeidslederne var en mannsdominert gruppe mente Nemnda at lønnsforskjellene hadde en kjønnsskjev virkning. Lønnsforskjellene var derfor i utgangspunktet i strid med forbudet mot indirekte diskriminering.

Kommunen anførte at arbeidslederne var markedsutsatt, men klarte ikke å sannsynliggjøre at dette var tilfelle. Lønnsforskjellene var derved ikke saklig begrunnet.