Sak 23/2009, uttalelse

Positiv særbehandling av kvinnelig søker til embete som sorenskriver var tillatt. Vurdering etter likestillingsloven § 3a.

 Last ned som word

 Last ned som pdf

Sammendrag

En mann mente han hadde blitt forskjellsbehandlet på grunn av kjønn da han ikke fikk embete som sorenskriver. Han viste blant annet til at Innstillingsrådet for dommere hadde innstilt ham som nummer en til stillingen. Hun som fikk jobben hadde blitt innstilt som nummer tre av Innstillingsrådet.

Justis- og politidepartementet bekreftet at kjønn hadde blitt vektlagt ved utnevnelsen. Departementet mente imidlertid at det var grunnlag for positiv særbehandling av den kvinnelige søkeren.

Nemnda vurderte saken etter reglene om positiv særbehandling i likestillingslovens § 3a. I den forbindelse gjennomgikk Nemnda relevante lovforarbeider og relevant praksis fra EF- og EFTA-domstolen. 

Videre viste Nemnda til at departementet hadde bevisbyrden for at de faktiske forholdene oppfylte vilkårene for positiv særbehandling i likestillingsloven § 3a, jf. lovens § 16.

Kun 17 av 67 sorenskrivere var kvinner. Ingen kvinner var ledere for lagmannsrettene eller leder i Høyesterett. Det var derfor en sterk underrepresentasjon av kvinner i denne typen offentlige stillinger. Utnevning av en kvinnelig istedenfor en mannlig sorenskriver ville derfor ha stor likestillingsmessig betydning. Vektlegging av kjønn var også i samsvar med de generelle prinsippene bak utnevnelsene av domstolledere.

Nemndas flertall (3) mente at vilkårene i likestillingsloven § 3a var oppfylt da departementet utnevnte sorenskriver. Flertallet viste særlig til den store skjevheten i kjønnssammensetningen i den aktuelle stillingsgruppen og at det var vanskelig å fastslå om den kvinnelige eller mannlige kandidaten var best kvalifisert. I denne sammenheng la flertallet også vekt på at alle søkerne hadde blitt vurdert ut fra sine individuelle kvalifikasjoner for stillingen.

Mindretall (2) mente at departementet ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at de to søkernes samlede kvalifikasjoner var tilnærmet like. Dermed var det heller ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at vilkårene for positiv særbehandling var oppfylt.

Nemndas uttalelse ble gitt under dissens (3-2).