Sak 5/2008, vedtak (behandlet 18. november 2009)

Flyselskap handlet ikke i strid med forbudet mot aldersdiskriminering i arbeidsmiljøloven ved avgjørelsen om at piloter over 60 år ikke får fly på interkontinentale ruter.

 Last ned som word

 Last ned som pdf

Sammendrag

Luftfartens 60+ mente forholdet var i strid med forbudet mot aldersdiskriminering, og viste blant annet til at internasjonale regler nå gir piloter over 60 år adgang til å fly på alle destinasjoner, forutsatt at den andre piloten er under 60 år. De bestred at det forelå uoverstigelige praktiske problemer knyttet til 60-åringer som piloter på de interkontinentale rutene, slik selskapet hevdet.

Nemnda vurderte saken i forhold til forbudet mot diskriminering på grunn av alder i arbeidsmiljøloven § 13-1, jf. § 13-3 andre ledd.

Nemnda fant, under noe tvil, at pilotene over 60 år ble stilt dårligere ved at de ikke fikk fly interkontinentale ruter. Selskapets avgjørelse innebar ingen endring i de aktuelle pilotenes lønns- og arbeidsvilkår. På den annen side var det tydeliggjort for Nemnda at det innad i selskapet var en pyramideaktig karrierestige, der øverste trinn var å være kaptein på de interkontinentale rutene. Omplasseringen innebar imidlertid en endring helt på grensen av hva som kunne anses å være ”stilt dårligere”.

Omplasseringen var begrunnet i de aktuelle pilotenes alder. Forholdet var dermed i utgangspunktet i strid med forbudet mot aldersdiskriminering i arbeidsmiljøloven § 13-1. 

Nemnda kom til at forholdet falt inn under unntaket i arbeidsmiljøloven § 13-3 andre ledd, som er ment avgrenset i tråd med EUs direktiv 2000/78/EF (rammedirektivet) artikkel 6. Arbeidsgiver hadde sannsynliggjort at aldersgrensen likevel var tillatt etter unntaket.

Nemnda mente de driftsmessige og økonomiske hensynene selskapet hadde anført som begrunnelse for aldersgrensen måtte anses å være saklige. Det ble vist til at EF-domstolen i sak C-388/07 ikke utelukket at nasjonale regler som innebærer en viss fleksibilitet for arbeidsgiver kan bli ansett lovlig i forhold til rammedirektivet. Videre ble det vist til at norsk rettspraksis angående helikopterpiloter og aldersgrense på 60 år (Stavanger tingretts dom av 16. januar 2009 og Gulating lagmannsretts dom av 6. november 2009) viser at flere hensyn enn de rent sikkerhetsmessige kan regnes som saklige i forhold til unntaket.

Det var noe usikkert for Nemnda i hvilken utstrekning sikkerhetsmessige hensyn også gjorde seg gjeldende. Nemnda mente imidlertid at det forelå en såpass stor usikkerhet knyttet til konsekvensen av å tillate piloter over 60 år å fly på de interkontinentale rutene at det kunne anses som saklig av selskapet å fravike de ICAO-baserte sertifikatgrensene for ytterligere å øke sikkerheten. Etter Nemndas mening oppfylte de sikkerhetsmessige hensyn i kombinasjon med de praktiske og økonomiske problemene selskapet hadde anført vilkåret om saklig formål i unntaksregelen.

Nemnda fant heller ikke at aldersgrensen var uforholdsmessig inngripende. Konsekvensene for pilotene over 60 år var at de måtte gjennomgå opplæring i andre flytyper enn de så langt var opplært til. Selskapet tok kostnadene med denne omskoleringen. Ut over dette innebar omplasseringen ingen endring i de aktuelle pilotenes lønns- og arbeidsvilkår.

Nemndas vedtak var enstemmig.